Norsk hovedmål: Diktanalyse "Elsk"

”Elsk” er et kjærlighetsdikt i diktsyklusen Haugtussa som ble utgitt i 1895. Diktsamlingen består av 71 forskjellige dikt. Haugtussa er skrevet på nynorsk og er veldig likt den språkformen som Ivar Aasen brukte. Garborg var en av de første forfatterne som skrev på nynorsk. Det er tradisjonelt med sju strofer og totalt 24 verselinjer. Diktet har parrim i hver strofe. Det gjør at det er mulig å synge det. Både Edward Grieg og Kjetil Bjørnstad har laget musikk til Haugtussa.

 Haugtussa er romantisk, selv om Garborg opprinnelig var realist. Diktsyklusen handler om Veslemøy, som er 15-16 år. Hun har overnaturlige evner og blir forelsket i Jon, en gutt som senere sviker henne. Diktsyklusen skal symbolisere vår seksualitet i ungdommen, da den blir vekket.

Diktet skildrer i de seks første strofene en situasjon om en jente som tenker på gutten sin og kjærligheten til han. Hun ønsker å leve i ett med han for alltid og hele hodet hennes er fylt opp med tanker rundt gutten. I siste strofe får vi vite at Veslemøy skal treffe han på søndag og hun er i ekstase. ”Jeg”-personen forteller i første strofe at hun er så bundet til gutten at ”eg fanga sit som ein fugl i snòra”. Garborg utrykker hennes blinde kjærlighet gjennom en sammenlikning om en fugl som er blitt fanget i en snare.
”ska tru han tenkjer på meg i kveld?” Dette er et eksempel som utrykker jentas usikkerhet rundt følelsene hans for henne. Hun er så bundet til ham at å miste han vil være katastrofalt.

 Arne Garborg bruker også metaforer som virkemiddel for å utrykke kjærligheten i diktet:
”Å gjev du drog meg så fast til deg!” er en enkel metafor som utrykker hvor lett hun ble begeistret for han og ønsker å være nær han. Garborg bruker metaforen til å beskrive gutten nesten som en magnet.
”Å gjev du drog meg så fast til deg
at heile verdi kom bort fra meg!”. Dette er et eksempel fra de to siste verselinjene i andre strofe. Sammenlikningen utrykker som metaforen over, hvor bundet hun er til han, akkurat som en magnet.
Han skriver i siste strofe:
Ӂ berre timane ville skride,
og berre dagane ville lide!”. Disse to verselinjene er et symbol på hvor mye hun gleder seg til å møte gutten. Det føles vanligvis som at tiden da går saktere, og dette resulterer i at Garborg kan bruke tid som symbol på glede og spenthet.

Diktet er et bilde på at kjærlighet gjør blind. Man kan si at det er en allegori på det. Hun lengter etter han, og ønsker at han skal være hos henne. Diktet blir et klimaks i diktsyklusen. Det er da spenningen er høyest før den blir løst opp ved at man får vite svaret på de ubesvarte spørsmålene. Diktet, sammen med Haugtussa, står i en særstilling med tanke på at Garborg vanligvis skrev realistisk litteratur.

Kommentar: Fint at du har funnet stoff om Garborg og diktsyklusen "Haugtussa". Her blir det likevel i det meste med tilleggsstoff i forhold til analyse/tolkning av selve diktet.

Du nevner f.eks ikke gjentakelser som er et sentralt virkemiddel i diktet.

Språklig og rettskrivingsmessig er teksten din jevnt over god.

Karakter: 4+