Oppgave: Skriv en novelle fra bildet "Discovering Santa" av Norman Rockwell, 1956.Oppgave 3 – Løgnen om julenissen
Da var tiden inne. Jeg så klokken tikke tolv. Det lå en følelse av anspenthet i det kalde og mørke rommet, mens jeg lå i den hvite senga og så gårsdagen forsvinne i tåken av fortid. En ny dag med muligheter til å oppdage verdens hemmeligheter, som var blitt skapt av Gud vet hvem. Dette var slutten på innledningen til årets høydepunk. Atter en gang. Julen var her!
Det var ikke lett å ødelegge en jul. Å sitte i senga, i mørket, og se de hvite partiklene falle så rolig ned mot bakken kan tilfredsstille enhver sjel på jorden. Til og med dyrene jeg så på kino i forrige uke koste seg i snøfonnene. Snø. For et vakkert ord. Et av naturens mange redskaper til å skape assosiasjoner for menneskers kreative hjerne og sammen danne en revolusjon innen hva det nå enn måtte være. Jeg forstod aldri hvordan en så avansert ting kunne ha et så simpelt navn. Snø.
Jeg hadde forberedt Julen i hele advent. Alt var ønsket, og forventningene var like høye som i fjord. Det året tok dessverre en brå vending og endte i en dyp skuffelse som varte langt ut i februar. Men jeg så det positive i det og lærte leksen min. I år skulle jeg nemlig klage til julenissen personlig! Når han kommer inn gjennom pipa, skal jeg hoppe på ryggen hans og rope til han hvorfor jeg ikke fikk gavene jeg ønsket meg forrige år. Det var jo tross alt det jeg hadde ønsket meg.
Mamma og pappa hadde sovnet og jeg reiste meg opp fra den kalde senga og tasset inn på badeværelset og så en skikkelse to meter foran meg. Der stod gutten i hvit pysjamas, gutten som forstod meg og alltid ville høre mine tunge og positive tanker. Gutten som var meg selv lik. Gutten lo litt for seg selv, og jeg ristet på hodet. I julen var det så lett å bli filosofisk av alt gledesruset. Julen var en fullkommen tid, der alt lå til rette for at man skulle ha det korselig. Det var ikke noe som kunne ødelegge julen. Ingenting. Hvertfall ikke som jeg visste. Bortsett fra å ikke få gaver.
Jeg gikk fra rom til rom og assosierte og nye tanker spratt opp heletiden. Huset føltes som et gigantisk verksted for tankeprosessen. Jeg så en rød stol og tankene mine omringet den. Mulighetene for objektet ble mange. Det kunne kanskje bli en del av en katapult? Eller en kommode? Jeg så en svart kommode. Jeg prøvde å se for meg hva den kunne inneholde, men det var umulig. Det var så mye det kunne være, men samtidig så lite det var. Mitt første møte med den uavhengige realiteten. Den kunne inneholde sko, sokker, gensere, blyanter, strømpebukser, shortser, bøker, flasker, ark, klokker, grønnsaker, leker, gaver, hårspray, mobiltelefoner, sko eller pennalhus. Den til og med kunne inneholde viskelær, mat og frukt. Mulighetene var garantert mange flere.
Tankene samlet seg og det forekom en prosess som stengte ute alle uaktuelle muligheter. Jeg satt igjen med sokker, gensere, strømpebukser, shortser, leker og gaver som potensielle kandidater til innholdet av kommoden. Av disse ville jeg foretrukket å finne leker og gaver. Jeg vet ikke hvordan, men jeg fant ut at det var større sjanse for å finne noe jeg likte enn det motsatte. Var det verdt det? Egentlig ikke, men jeg konkluderte i at de få godene veide opp for alle de negative identitetene. Jeg ble handlingsmotivert.
Jeg stod opp mot den svære kommoden. Gutt mot kommode. Hode mot skuff. Sannheten skulle skje i dette øyeblikk. Det blir enten noe bra, eller noe dårlig. Jeg åpnet den øverste skuffen, men jeg var for lav til å se hva som lå der. En viktig faktor jeg hadde glemt i analysen min! Jeg åpnet skuff nummer to. Der var mulighetene flere, men jeg ble dypt skuffet av funnet. Sokker i hauger og lass fylte det hele. Nest siste skuff gjorde meg oppmerksom på at det begynte å bli knapt med skuffer nå. Jeg svelte dypt og dro opp den nest siste hemmeligheten, og der lå det et funn av dimensjoner. Et av mine høyeste ønsker fra mor og far: en skrikmaske! Helt siden jeg så alle som gikk med skrikmasker på Halloween for lenge siden har det gått et gnag gjennom kroppen for å få den, men den kyniske mammaen hadde fortalt meg at jeg måtte ønske meg en til jul. Det har vært noen lange måneder med venting.
Den siste skuffen gjenstod. Kommodens innhold skulle nå bli fullstendig oppdaget og ikke bringe flere hemmeligheter til min lille verden. Jeg tok tak og dro den ut. Den siste delen av kommodens hemmelighet ble åpnet og hjernen observerte det umulige. Det føltes som kroppen ble stengt i et rom av vakuum et øyeblikk i det jeg så nissens klær i den siste kommodeskuffa! Tid eksisterte ikke der og da. Jeg eksisterte ikke en gang i det øyeblikket. Dette var umulig!
Det føltes som om jeg skulle besvime. Hva har skjedd med verden? Dette er ikke riktig, julenissen bor jo på Nordpolen! Jeg styrtet inn på soverommet til mamma og pappa og hoppet opp i senga deres og vekte de.
”Uh…hva er det?”, utbrøt pappa instinktivt. Det sjokkerte fjeset hans utrykte fremdeles at han sov.
”Hvordan i huleste er nissens klær havnet i vår kommode på stua?”. Jeg ble møtt med spørrende øyne fra begge parter. De så på hverandre før de ga meg et oppgitt, men smilende blikk.
”Hør nå her…” svarte pappa mens han prøvde å samle tankene. ”Julenissen glemte i fjord å ta med klærne sine tilbake til Nordpolen, så vi bestemte oss for å oppbevare de til han kom tilbake.”. Det gikk et stille, men lettet sukk gjennom mamma.
”Men jeg fant skjegget til nissen også. Betyr det at han bruker falskt skjegg? Er han virkelig falsk?”
”Nei, det skjegget laget jeg og mamma. Jeg husker dessverre ikke hvorfor.”. Pappa holdt blikket stødig på meg, men det var ikke nok. Han var blitt gjennomskuet.
”Du lyver!” skrek jeg og spratt opp fra sengen og ut av rommet i strigråt. Det var ikke mye til overs for julenissen. Han var ikke ekte på noen måte, og drev kun små barn bort fra den eneste uavhengige realiteten som eksisterer. Han var et snilt, oppdiktet menneske med onde hensikter. Et menneske fra den realiteten der håp og tro danner virkeligheten, men det er vranglæring! Jeg vil ikke leve i en verden der alt er basert på uselvstendige oppfatninger. Jeg sprang inn på rommet mitt og begravde det røde og opphovnede fjeset i det hvite, og snart det fuktige, lakenet mitt. Det ble en natt med mye trøst fra foreldrene mine, men det stoppet ikke den triste og harde oppfatningen fra å trenge inn i hjernen min.
Det var et av minnene jeg husker best av mitt liv som ung. Julen ble aldri den samme, men jeg har og vil for alltid foretrekke en virkelighet med et grunnlag på fornuft og objektivitet. Dette var et av mine aller første steg i den retningen, selv om jeg alltid, innerst inne, har vært overbevist om min oppfatning av verden.
Det var ikke lett å ødelegge en jul. Å sitte i senga, i mørket, og se de hvite partiklene falle så rolig ned mot bakken kan tilfredsstille enhver sjel på jorden. Til og med dyrene jeg så på kino i forrige uke koste seg i snøfonnene. Snø. For et vakkert ord. Et av naturens mange redskaper til å skape assosiasjoner for menneskers kreative hjerne og sammen danne en revolusjon innen hva det nå enn måtte være. Jeg forstod aldri hvordan en så avansert ting kunne ha et så simpelt navn. Snø.
Jeg hadde forberedt Julen i hele advent. Alt var ønsket, og forventningene var like høye som i fjord. Det året tok dessverre en brå vending og endte i en dyp skuffelse som varte langt ut i februar. Men jeg så det positive i det og lærte leksen min. I år skulle jeg nemlig klage til julenissen personlig! Når han kommer inn gjennom pipa, skal jeg hoppe på ryggen hans og rope til han hvorfor jeg ikke fikk gavene jeg ønsket meg forrige år. Det var jo tross alt det jeg hadde ønsket meg.
Mamma og pappa hadde sovnet og jeg reiste meg opp fra den kalde senga og tasset inn på badeværelset og så en skikkelse to meter foran meg. Der stod gutten i hvit pysjamas, gutten som forstod meg og alltid ville høre mine tunge og positive tanker. Gutten som var meg selv lik. Gutten lo litt for seg selv, og jeg ristet på hodet. I julen var det så lett å bli filosofisk av alt gledesruset. Julen var en fullkommen tid, der alt lå til rette for at man skulle ha det korselig. Det var ikke noe som kunne ødelegge julen. Ingenting. Hvertfall ikke som jeg visste. Bortsett fra å ikke få gaver.
Jeg gikk fra rom til rom og assosierte og nye tanker spratt opp heletiden. Huset føltes som et gigantisk verksted for tankeprosessen. Jeg så en rød stol og tankene mine omringet den. Mulighetene for objektet ble mange. Det kunne kanskje bli en del av en katapult? Eller en kommode? Jeg så en svart kommode. Jeg prøvde å se for meg hva den kunne inneholde, men det var umulig. Det var så mye det kunne være, men samtidig så lite det var. Mitt første møte med den uavhengige realiteten. Den kunne inneholde sko, sokker, gensere, blyanter, strømpebukser, shortser, bøker, flasker, ark, klokker, grønnsaker, leker, gaver, hårspray, mobiltelefoner, sko eller pennalhus. Den til og med kunne inneholde viskelær, mat og frukt. Mulighetene var garantert mange flere.
Tankene samlet seg og det forekom en prosess som stengte ute alle uaktuelle muligheter. Jeg satt igjen med sokker, gensere, strømpebukser, shortser, leker og gaver som potensielle kandidater til innholdet av kommoden. Av disse ville jeg foretrukket å finne leker og gaver. Jeg vet ikke hvordan, men jeg fant ut at det var større sjanse for å finne noe jeg likte enn det motsatte. Var det verdt det? Egentlig ikke, men jeg konkluderte i at de få godene veide opp for alle de negative identitetene. Jeg ble handlingsmotivert.
Jeg stod opp mot den svære kommoden. Gutt mot kommode. Hode mot skuff. Sannheten skulle skje i dette øyeblikk. Det blir enten noe bra, eller noe dårlig. Jeg åpnet den øverste skuffen, men jeg var for lav til å se hva som lå der. En viktig faktor jeg hadde glemt i analysen min! Jeg åpnet skuff nummer to. Der var mulighetene flere, men jeg ble dypt skuffet av funnet. Sokker i hauger og lass fylte det hele. Nest siste skuff gjorde meg oppmerksom på at det begynte å bli knapt med skuffer nå. Jeg svelte dypt og dro opp den nest siste hemmeligheten, og der lå det et funn av dimensjoner. Et av mine høyeste ønsker fra mor og far: en skrikmaske! Helt siden jeg så alle som gikk med skrikmasker på Halloween for lenge siden har det gått et gnag gjennom kroppen for å få den, men den kyniske mammaen hadde fortalt meg at jeg måtte ønske meg en til jul. Det har vært noen lange måneder med venting.
Den siste skuffen gjenstod. Kommodens innhold skulle nå bli fullstendig oppdaget og ikke bringe flere hemmeligheter til min lille verden. Jeg tok tak og dro den ut. Den siste delen av kommodens hemmelighet ble åpnet og hjernen observerte det umulige. Det føltes som kroppen ble stengt i et rom av vakuum et øyeblikk i det jeg så nissens klær i den siste kommodeskuffa! Tid eksisterte ikke der og da. Jeg eksisterte ikke en gang i det øyeblikket. Dette var umulig!
Det føltes som om jeg skulle besvime. Hva har skjedd med verden? Dette er ikke riktig, julenissen bor jo på Nordpolen! Jeg styrtet inn på soverommet til mamma og pappa og hoppet opp i senga deres og vekte de.
”Uh…hva er det?”, utbrøt pappa instinktivt. Det sjokkerte fjeset hans utrykte fremdeles at han sov.
”Hvordan i huleste er nissens klær havnet i vår kommode på stua?”. Jeg ble møtt med spørrende øyne fra begge parter. De så på hverandre før de ga meg et oppgitt, men smilende blikk.
”Hør nå her…” svarte pappa mens han prøvde å samle tankene. ”Julenissen glemte i fjord å ta med klærne sine tilbake til Nordpolen, så vi bestemte oss for å oppbevare de til han kom tilbake.”. Det gikk et stille, men lettet sukk gjennom mamma.
”Men jeg fant skjegget til nissen også. Betyr det at han bruker falskt skjegg? Er han virkelig falsk?”
”Nei, det skjegget laget jeg og mamma. Jeg husker dessverre ikke hvorfor.”. Pappa holdt blikket stødig på meg, men det var ikke nok. Han var blitt gjennomskuet.
”Du lyver!” skrek jeg og spratt opp fra sengen og ut av rommet i strigråt. Det var ikke mye til overs for julenissen. Han var ikke ekte på noen måte, og drev kun små barn bort fra den eneste uavhengige realiteten som eksisterer. Han var et snilt, oppdiktet menneske med onde hensikter. Et menneske fra den realiteten der håp og tro danner virkeligheten, men det er vranglæring! Jeg vil ikke leve i en verden der alt er basert på uselvstendige oppfatninger. Jeg sprang inn på rommet mitt og begravde det røde og opphovnede fjeset i det hvite, og snart det fuktige, lakenet mitt. Det ble en natt med mye trøst fra foreldrene mine, men det stoppet ikke den triste og harde oppfatningen fra å trenge inn i hjernen min.
Det var et av minnene jeg husker best av mitt liv som ung. Julen ble aldri den samme, men jeg har og vil for alltid foretrekke en virkelighet med et grunnlag på fornuft og objektivitet. Dette var et av mine aller første steg i den retningen, selv om jeg alltid, innerst inne, har vært overbevist om min oppfatning av verden.
Kommentar: Du skriver ganske svulstig og velger ikke alltid de mest dekkende ordene. Teksten mangler viktig novellesjangertrekk (som "antydning" og overraskelsesmomentet til slutt). Dette er mer en fortelling enn en novelle.
Karakter: 4
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar