Norsk hovedmål: Diktanalyse "Elsk"

”Elsk” er et kjærlighetsdikt i diktsyklusen Haugtussa som ble utgitt i 1895. Diktsamlingen består av 71 forskjellige dikt. Haugtussa er skrevet på nynorsk og er veldig likt den språkformen som Ivar Aasen brukte. Garborg var en av de første forfatterne som skrev på nynorsk. Det er tradisjonelt med sju strofer og totalt 24 verselinjer. Diktet har parrim i hver strofe. Det gjør at det er mulig å synge det. Både Edward Grieg og Kjetil Bjørnstad har laget musikk til Haugtussa.

 Haugtussa er romantisk, selv om Garborg opprinnelig var realist. Diktsyklusen handler om Veslemøy, som er 15-16 år. Hun har overnaturlige evner og blir forelsket i Jon, en gutt som senere sviker henne. Diktsyklusen skal symbolisere vår seksualitet i ungdommen, da den blir vekket.

Diktet skildrer i de seks første strofene en situasjon om en jente som tenker på gutten sin og kjærligheten til han. Hun ønsker å leve i ett med han for alltid og hele hodet hennes er fylt opp med tanker rundt gutten. I siste strofe får vi vite at Veslemøy skal treffe han på søndag og hun er i ekstase. ”Jeg”-personen forteller i første strofe at hun er så bundet til gutten at ”eg fanga sit som ein fugl i snòra”. Garborg utrykker hennes blinde kjærlighet gjennom en sammenlikning om en fugl som er blitt fanget i en snare.
”ska tru han tenkjer på meg i kveld?” Dette er et eksempel som utrykker jentas usikkerhet rundt følelsene hans for henne. Hun er så bundet til ham at å miste han vil være katastrofalt.

 Arne Garborg bruker også metaforer som virkemiddel for å utrykke kjærligheten i diktet:
”Å gjev du drog meg så fast til deg!” er en enkel metafor som utrykker hvor lett hun ble begeistret for han og ønsker å være nær han. Garborg bruker metaforen til å beskrive gutten nesten som en magnet.
”Å gjev du drog meg så fast til deg
at heile verdi kom bort fra meg!”. Dette er et eksempel fra de to siste verselinjene i andre strofe. Sammenlikningen utrykker som metaforen over, hvor bundet hun er til han, akkurat som en magnet.
Han skriver i siste strofe:
Ӂ berre timane ville skride,
og berre dagane ville lide!”. Disse to verselinjene er et symbol på hvor mye hun gleder seg til å møte gutten. Det føles vanligvis som at tiden da går saktere, og dette resulterer i at Garborg kan bruke tid som symbol på glede og spenthet.

Diktet er et bilde på at kjærlighet gjør blind. Man kan si at det er en allegori på det. Hun lengter etter han, og ønsker at han skal være hos henne. Diktet blir et klimaks i diktsyklusen. Det er da spenningen er høyest før den blir løst opp ved at man får vite svaret på de ubesvarte spørsmålene. Diktet, sammen med Haugtussa, står i en særstilling med tanke på at Garborg vanligvis skrev realistisk litteratur.

Kommentar: Fint at du har funnet stoff om Garborg og diktsyklusen "Haugtussa". Her blir det likevel i det meste med tilleggsstoff i forhold til analyse/tolkning av selve diktet.

Du nevner f.eks ikke gjentakelser som er et sentralt virkemiddel i diktet.

Språklig og rettskrivingsmessig er teksten din jevnt over god.

Karakter: 4+

Norsk hovedmål: Tentamen

Oppgave: Skriv en novelle fra bildet "Discovering Santa" av Norman Rockwell, 1956.

Oppgave 3 – Løgnen om julenissen

Da var tiden inne. Jeg så klokken tikke tolv. Det lå en følelse av anspenthet i det kalde og mørke rommet, mens jeg lå i den hvite senga og så gårsdagen forsvinne i tåken av fortid. En ny dag med muligheter til å oppdage verdens hemmeligheter, som var blitt skapt av Gud vet hvem. Dette var slutten på innledningen til årets høydepunk. Atter en gang. Julen var her!
            Det var ikke lett å ødelegge en jul. Å sitte i senga, i mørket, og se de hvite partiklene falle så rolig ned mot bakken kan tilfredsstille enhver sjel på jorden. Til og med dyrene jeg så på kino i forrige uke koste seg i snøfonnene. Snø. For et vakkert ord. Et av naturens mange redskaper til å skape assosiasjoner for menneskers kreative hjerne og sammen danne en revolusjon innen hva det nå enn måtte være. Jeg forstod aldri hvordan en så avansert ting kunne ha et så simpelt navn. Snø.
            Jeg hadde forberedt Julen i hele advent. Alt var ønsket, og forventningene var like høye som i fjord. Det året tok dessverre en brå vending og endte i en dyp skuffelse som varte langt ut i februar. Men jeg så det positive i det og lærte leksen min. I år skulle jeg nemlig klage til julenissen personlig! Når han kommer inn gjennom pipa, skal jeg hoppe på ryggen hans og rope til han hvorfor jeg ikke fikk gavene jeg ønsket meg forrige år. Det var jo tross alt det jeg hadde ønsket meg.
            Mamma og pappa hadde sovnet og jeg reiste meg opp fra den kalde senga og tasset inn på badeværelset og så en skikkelse to meter foran meg. Der stod gutten i hvit pysjamas, gutten som forstod meg og alltid ville høre mine tunge og positive tanker. Gutten som var meg selv lik. Gutten lo litt for seg selv, og jeg ristet på hodet. I julen var det så lett å bli filosofisk av alt gledesruset. Julen var en fullkommen tid, der alt lå til rette for at man skulle ha det korselig. Det var ikke noe som kunne ødelegge julen. Ingenting. Hvertfall ikke som jeg visste. Bortsett fra å ikke få gaver.
            Jeg gikk fra rom til rom og assosierte og nye tanker spratt opp heletiden. Huset føltes som et gigantisk verksted for tankeprosessen. Jeg så en rød stol og tankene mine omringet den. Mulighetene for objektet ble mange. Det kunne kanskje bli en del av en katapult? Eller en kommode? Jeg så en svart kommode. Jeg prøvde å se for meg hva den kunne inneholde, men det var umulig. Det var så mye det kunne være, men samtidig så lite det var. Mitt første møte med den uavhengige realiteten. Den kunne inneholde sko, sokker, gensere, blyanter, strømpebukser, shortser, bøker, flasker, ark, klokker, grønnsaker, leker, gaver, hårspray, mobiltelefoner, sko eller pennalhus. Den til og med kunne inneholde viskelær, mat og frukt. Mulighetene var garantert mange flere.
            Tankene samlet seg og det forekom en prosess som stengte ute alle uaktuelle muligheter. Jeg satt igjen med sokker, gensere, strømpebukser, shortser, leker og gaver som potensielle kandidater til innholdet av kommoden. Av disse ville jeg foretrukket å finne leker og gaver. Jeg vet ikke hvordan, men jeg fant ut at det var større sjanse for å finne noe jeg likte enn det motsatte. Var det verdt det? Egentlig ikke, men jeg konkluderte i at de få godene veide opp for alle de negative identitetene. Jeg ble handlingsmotivert.
            Jeg stod opp mot den svære kommoden. Gutt mot kommode. Hode mot skuff. Sannheten skulle skje i dette øyeblikk. Det blir enten noe bra, eller noe dårlig. Jeg åpnet den øverste skuffen, men jeg var for lav til å se hva som lå der. En viktig faktor jeg hadde glemt i analysen min! Jeg åpnet skuff nummer to. Der var mulighetene flere, men jeg ble dypt skuffet av funnet. Sokker i hauger og lass fylte det hele. Nest siste skuff gjorde meg oppmerksom på at det begynte å bli knapt med skuffer nå. Jeg svelte dypt og dro opp den nest siste hemmeligheten, og der lå det et funn av dimensjoner. Et av mine høyeste ønsker fra mor og far: en skrikmaske! Helt siden jeg så alle som gikk med skrikmasker på Halloween for lenge siden har det gått et gnag gjennom kroppen for å få den, men den kyniske mammaen hadde fortalt meg at jeg måtte ønske meg en til jul. Det har vært noen lange måneder med venting.
            Den siste skuffen gjenstod. Kommodens innhold skulle nå bli fullstendig oppdaget og ikke bringe flere hemmeligheter til min lille verden. Jeg tok tak og dro den ut. Den siste delen av kommodens hemmelighet ble åpnet og hjernen observerte det umulige. Det føltes som kroppen ble stengt i et rom av vakuum et øyeblikk i det jeg så nissens klær i den siste kommodeskuffa! Tid eksisterte ikke der og da. Jeg eksisterte ikke en gang i det øyeblikket. Dette var umulig!
            Det føltes som om jeg skulle besvime. Hva har skjedd med verden? Dette er ikke riktig, julenissen bor jo på Nordpolen! Jeg styrtet inn på soverommet til mamma og pappa og hoppet opp i senga deres og vekte de.
            ”Uh…hva er det?”, utbrøt pappa instinktivt. Det sjokkerte fjeset hans utrykte fremdeles at han sov.
            ”Hvordan i huleste er nissens klær havnet i vår kommode på stua?”. Jeg ble møtt med spørrende øyne fra begge parter. De så på hverandre før de ga meg et oppgitt, men smilende blikk.
            ”Hør nå her…” svarte pappa mens han prøvde å samle tankene. ”Julenissen glemte i fjord å ta med klærne sine tilbake til Nordpolen, så vi bestemte oss for å oppbevare de til han kom tilbake.”. Det gikk et stille, men lettet sukk gjennom mamma.
            ”Men jeg fant skjegget til nissen også. Betyr det at han bruker falskt skjegg? Er han virkelig falsk?”
            ”Nei, det skjegget laget jeg og mamma. Jeg husker dessverre ikke hvorfor.”. Pappa holdt blikket stødig på meg, men det var ikke nok. Han var blitt gjennomskuet.
            ”Du lyver!” skrek jeg og spratt opp fra sengen og ut av rommet i strigråt. Det var ikke mye til overs for julenissen. Han var ikke ekte på noen måte, og drev kun små barn bort fra den eneste uavhengige realiteten som eksisterer. Han var et snilt, oppdiktet menneske med onde hensikter. Et menneske fra den realiteten der håp og tro danner virkeligheten, men det er vranglæring! Jeg vil ikke leve i en verden der alt er basert på uselvstendige oppfatninger. Jeg sprang inn på rommet mitt og begravde det røde og opphovnede fjeset i det hvite, og snart det fuktige, lakenet mitt. Det ble en natt med mye trøst fra foreldrene mine, men det stoppet ikke den triste og harde oppfatningen fra å trenge inn i hjernen min.
            Det var et av minnene jeg husker best av mitt liv som ung. Julen ble aldri den samme, men jeg har og vil for alltid foretrekke en virkelighet med et grunnlag på fornuft og objektivitet. Dette var et av mine aller første steg i den retningen, selv om jeg alltid, innerst inne, har vært overbevist om min oppfatning av verden.

Kommentar: Du skriver ganske svulstig og velger ikke alltid de mest dekkende ordene. Teksten mangler viktig novellesjangertrekk (som "antydning" og overraskelsesmomentet til slutt). Dette er mer en fortelling enn en novelle.

Karakter: 4

Norsk sidemål: Novelleanalyse av "Rødme"

”Rødme” er ei novelle skriven av Espen Haavardsholm, som handlar om forelsking. Novella blei gitt ut i novellesamlinga ”Noveller for ungdom” frå 2002. Den tek for seg ulike hendingar og konfliktar som ungdom kan ha, men  har fått kritikk for å vere for tradisjonell og ikkje greie å spegle dagens ungdom.

Forteljinga tek for seg to personar: ”han”-personen som seinare viser seg å vere forteljaren, og Gun-Eva. Guten er tretten og eit halvt år gammal og viser trekk som kan skjule ei forelsking, som for eksempel at han skildrar jenta konsekvent positivt, slik at ho står fram som eit perfekt menneske for han. I tillegg beskriv han seg sjølv som dårligare enn ho.
            Eksempel: ”Den ranke nakken, som det er så vanskelig å få blikket fra – selv om han naturligvis vet at det er umulig, at det aldri kan bli. Han er ikke mer enn en knoklete halvutvokst guttunge ennå, og hun?”. Guten blir også indirekte personskildra. Han er forelska i Gun-Eva som er fjorten år. Ho blir direkte personskildra og kjenslene hennar kommer derfor ikkje så godt fram. Det kan vere for å holde på spenninga og ikkje avsløre alt i novella.
            Eksempel: ”Det alvorlige blå blikket hennes. Den hvite blusen med det tynne sølvkjedet i halsen.”.

Novella skildrar ein situasjon i eit bursdagsselskap og handlinga går berre over nokre få minutt. Tredjepersonsforteljaren fortel at guten deltar i ein leik som inneber at dei skal flytte ein appelsin frå halsgrop til halsgrop. Da det blir han sin tur, raudnar han og klassekameratane hans startar å le. Han greier det tilslutt, til tross for at han held på å miste appelsinen i golvet to gonger.

Effekten av å bruke tredjepersonsforteljar i ”Rødme” er å få eit breiare perspektiv på guten sine kjensler. Ein klarar lettare å tolke kjenslene til guten gjennom den indirekte personskildringa som blir skapt av det sosiale presset frå kameratane hans. Forfattaren vil  derfor at vi skal føle medkjensle med guten. Forteljinga er skriven i refererande synsvinkel for at vi sjølv skal konkludere i kva som er rett og galt, med sterk innflytelse frå forfattaren. Det kan virke som om forteljaren ikkje har eit forhold til guten og vil ikkje blande seg inn, men sympatiserer likevel med han.
            Forteljinga blir fortald i presens, men vi får i slutten av novella vite at det er retrospektivt fortald. Dette skapar ei ekstra kjenslerik oppleving fordi vi får følgje hovudpersonen og kjenslene hans i augeblikket det hendar. Effekten blir da at vi får ei så detaljert skildring av ein situasjon som er fortald tiår etter hendinga. Dette viser lesaren kor viktig situasjonen var for forteljaren, som i ettertid viste seg å være guten i forteljinga.

Det blir brukt lite språklige verkemidlar i teksten, men appelsinen er viktig symbol på kjærleiken som kan eksistere mellom dei to. På slutten av novella er det også ei skildring som seier at dufta av appelsinen kommer tilbake i tiår etterpå. Dette betyr at hans kjensle av forelsking ikkje berre har høyrt barndommen til, men og kome att i seinare tid.
            Det blir også tatt i bruk metaforar som for eksempel: ”…ørene hans brenner.” og ”Klassekameratenes knis og latter slår i bølger mot ham…”, men det skjer ikkje regelmessig. I tillegg er det viktig å observere at forfattaren berre tek i bruk miljøskildring som innleiing på novella. I resten av novella fokuserar forteljaren på handlinga, og nærmast stengjer ute omgivnadene.

Novella tek opp ein situasjon som hendar dei fleste ungdomar. Sjølv om dei konkrete elementa i teksten er som sagt veldig tradisjonelle, øydelegg ikkje det bodskapen til forfattaren. Det er tydeleg at han på slutten av novella prøver å fortelje kor flott forelsking er gjennom lukta av appelsin seinare i livet. Han ser tilbake og ein får kjensle av at han meiner han var naiv. Dette tyder på at han har vakse.

Kommentar: Du begynner å få godt tak på novelleanalyse. Jobb med rettskrivinga, så kan dette bli rett så bra!


Karakter: 4+

Veien til meg

Hei.

Dette er det første innlegget på bloggen min. Dette er kanskje det aller første innlegget du leser her, eller kanskje har du kanskje lest nyere innlegg  og bestemt deg for å se tilbake. Kanskje en annen grunn, mulighetene er mange. Uansett, denne bloggen skal handle om kunnskap, filosofi, intellekt og publisering av skolearbeid. Sistenevnte skiller seg etter din mening, kanskje litt ut. Jeg velger å publisere det av hovedsaklig to grunner:

1. Jeg ønsker naturligvis å få objektive tilbakemeldinger på arbeidet mitt for å forbedre evnen min til å skrive og utrykke meg skriftlig. Dette vil øke mulighetene til leserne å hente ut konkret og nødvendig informasjon til deres beste. Vinn-vinn.

2. Jeg ønsker å dele min intellekt, tanker og arbeid til alle som er interessert. Jeg tør ikke å påstå at jeg er smartere enn deg, selv om jeg liker å tro intelligensen min ligger jevnt over gjennomsnittet. Grunnen til at jeg ønsker dette, er for å bli husket. Jeg ønsker å dø som et selvstendig individ som blir husket for tankene sine og det jeg har laget.

3: Jeg ønsker å vise hvilke krav skolen min stiller for at dere får muligheten til å bedømme hvordan skolen deres er fra et større perspektiv.

Jeg er for øyeblikket 16 år og ønsker å være anonym inntil videre. Dette er for at dere skal kunne snylte på meg uten å føle noen form for tilknytning til et menneske. Jeg ønsker helst ikke å ytre mine subjektive tanker i offentlighet. Jeg er klar over at jeg ikke er et perfekt menneske, og alderen min kan sette spor etter seg i det som blir skrevet. Dette vil forhåpentligvis stoppe meg fra å forsøke å bringe dere budskapet mitt.

Jeg har for øyeblikket innsikt i filosofen Ayn Rand og hennes verdier. Jeg liker hennes syn på individualisme, og derfor vurderte jeg først å kalle meg ”Individet” eller ”Individualisten” og kalle opp bloggen min etter noe samsvarende. Det gikk dessverre i glemmeboken etter at jeg syntes det ble for selvmotsigende. Hvorfor? Fordi jeg ikke er i nærheten av å leve individualismen fullt ut, og det faktum at jeg ønsker å snylte på deres kunnskap og innsikt i livet. Dessuten ville ikke en ekte individualist ta inspirasjon fra andre steder enn naturen og "Individualisten" er egentlig ikke et særlig individualistisk navn. Derfor valgte jeg, som ufullstendig individualist, å kalle bloggen min for kunnskapskvisten. En kvist som strekker seg ut fra roten av andres tanker, filosofi, kunnskap og intellekt.

Jeg vurderte også å kalle bloggen min for ”Søket”, men jeg syntes det ville høres dumt ut siden den som søker, har ikke.

Jeg vil forsøke i fremtiden å øke innsikten min i andre kjente personers tankegang som blant annet Émile Durkheim, Friedrich Nietzche og mest sannsynelig Karl Marx.

Tips til tekster som jeg burde leses, vil kanskje bli skrevet om her.